21. desember

av hildelasse

Når eg spør Kristine om eg kan kome litt seinare på jobb i morgon fordi eg må til Felleskjøpet før jol, er eg innstilt på å kjøre dei to timane det tek for å handle gryn i by’n, før årets seiste arbeidsdag på kafeen. Ho granskar meg som om ho vurderar om eg er riktig klok, før ho seier at eg slett ikkje treng kome i morgon, eg har sikkert mykje anna å gjere og det kjem nok ikkje så mange innom heller. I same sekund byrjar verda å smile til meg att, og hjartaet mitt blir lett. Og når dagen fortset med fleirfoldige ynskjer om ei god jol og eg får gåver frå folk eg ikkje viste tenkte på meg, byrjar ei kjensle som minnar om jolestemning å ta form i den litt slitne skrotten min.

På heimvegen dansar snofnugga under gatelyktene. Dei virkar nesten litt retningsville der dei svingar litt hit og litt dit og av og til litt opp, før dei sakte, men sikkert legg seg side om side nede på bakken. Vel heime møter ei bikkje som er tullete av gjensynsglede meg på kjøkkenet som luktar av svibel. Og plutseleg har eg fornya tru på at det verkeleg blir jol, om enn utan alle dei lyktene eg hadde tenkt å lage og henge opp i skogen rundt jordet. Også utan å få satt etasjeomnen som står i gangen, inn på det grøne soveromet, og utan å støype tinnhestar og  henge dei i raude silkeband på furua på trappa.

Kvifor er det så himla viktig med dei smågreiene der? Folk flest lysset ikkje småskogen sin med levande ljos, det brukar å halde med ei ljosslynge i ein busk? Vel, det er vel bare det at eg har sett det for meg så lenge, og skjønar at det ville ha vore så fint, og så er det så kjedeleg å kjenne på nederlaget i ikkje å strekke til. Men eg er truleg ikkje den einaste som går på ein overambisiøs førjolsmell. Og nå blir det det det blir. Dermed strekker eg ei ljoslenke rundt inngangspartiet og ser at det er godt.

trappa