Hildegunn Lassemo

-byrje å leve

Måned: februar, 2012

I stall og stoge

Seinvinteren 94 stevar syster mi seg til ei telesylvskei i Rauland under landskappleiken. Men det tek ikkje lang tid før eg kjenner at folkemusikkvoten min er fylt opp og eg går rundt i gangane på akademiet og slår ihjel tid med ein stump gjenstand. Lyden av munnharpe og hardingfele strøymer ut dei opne dørane til aulaen då eg plutseleg ser ein lapp med bilete av ein hest. Veslefrikk er tydeligvis ein rolig og snill lyngshest og i tillegg er han til salgs. Og der og då kjenner eg at tida er overmogen, eg har venta ein evighet på denne augneblinken. Det er nå eg skal få meg hest. Eg må det, eller dør eg. Euforisk puggar eg telefonnummeret, og set meg sidan for å høyre på resten av bidraga. Men eit par gonger til går eg ut og sjekkar om eg hugsar rett.

Mamma informerar meg lurt smilande om at det var Sondre Brattland som tok telefonen. Han med Gje meg handa di ven, vettu, seier ho oppklarande når ho ser at eg ikkje forstår. Ho har altså ringt. Det er er heilt ubegripeleg, eg hadde trudd at eg måtte sloss. Men det blir altså avtalt eit møte, og nokre dagar seinare sit me i mjuke sofaer og drikk farrisblanda appelsinjuice frå høge glas og snakkar hest.

Veslefrikk blir desverre ikkje min. Men pappa byggjer ein stall. Og utpå sommaren sit mamma i ein stol i stoge på Bygdøy, og ser i Aftenposten at det er ein hest til salgs på Raufoss. Me kan jo ta ein tur dit om eg vil?

Fjørtopp er smellekker og har kjent travarblod i årene. Han har stilt til løp, men har gjort det dårleg på banen. Han virkar som ein fin fyr når eg prøverir han og dermed handlar hest. Enkelt og greit. Seinare ser eg att mannen som får alle sparepengane mine, i eit Vi menn, fordi det har dukka opp kornsirklar i åkeren hans.

Men du blir ikkje nødvendigvis best på hest, sjølv om du syns hest er best. Og når du handlar med kornsirkelmannen og ikkje salmesongaren, då må det kanskje gå som det går. Eg tør ikkje ri aleine med den fjotten av ein hest. Han som tek ut for ein ny vedstabel eller lyden av ein traktor. Pappa må bli med kvar gong, snart blir han også litt allergisk, og mamma får ikkje sove om nettane. Eit knapt år etter er eg altså atter hestelaus.

Nokre år framover fungerar stallen som drivhus, hønsehus og grisehus. Før han til slutt er redusert til lager.

Det er her inne, 12 år seinare, eg finn fem veldig fine etasjeomndørar. Ei gamal dame har i sin velmeinthet gitt oss omnsdelar til tre komplett ukomplette vedomnar. Derfor tek eg med meg det som eg reknar for å vere skattar og let resten ligge.

Dørane har jo si historie. Dei er jo produserte på jernverk som i dei aller fleste tilfeller er lagt ned i dag. Dei har stått i omnar som har varma opp hus som kanskje ikkje fins lenger, med folk i som i dag ikkje lever meir. Det er fint å ta med desse elementa vidare. Det er derfor eg har bygd skåp rundt dei og sender dei ut på nye oppdrag. Dei er tenesteviljuge og vant til å jobbe. Håpar bare eg slepp å sende dei til nav.

http://epla.no/handlaget/produkter/444191/

Reklame

No one puts Darth Vader in the corner.

Moderat

Syns det er både litt irriterande og urettferdig at det bare er langs kysten værmeldinga varslar om «moderat ising på fartøyer» Hadde eg visst at det gjaldt også heime hos meg hadde eg aldri parkert trillebåra så nærme andestampen.

Frå slått til slott!

Det var ein gong ein liten møbelsnekkar som gjekk på tur i strandkanten med den lurvete bikkja si. Rett som det var snubla ho over ein stamme frå ei ung furu. For nokre år sidan hadde elva tatt han med seg under snosmeltinga og vårflaumen, med tida hadde bark og kvistar blitt vaska av han, og nå låg han der, jamntjukk, rettvokst og sylvgrå, heilt etter den lille møbelsnekkarens hjarte.  Møbelsnekkaren stod lenge og såg på stokken, ho hadde så lyst til å ta han med seg heim. Men nå som ho hadde blitt stor jente med sin eigen lille gard hadde ho lært seg at ho ikkje kunne ta med alt heim, sjølv om det var fint. Ho hadde allereie så mange skattar heime som ho ikkje visste kva ho skulle bruke til.

Så gjekk det mange dagar, ja fleire veker, og sjølv om ho ikkje lufta bikkja si på den stranda meir, gløymde ho ikkje furua.

Og ein dag hadde ho fått ein god ide. Då gjekk ho attende for å hente han, han låg framleis der ho mintest og han var like fin som ho kom i hug at han var.

Same kveld saga ho opp stauren i mange små bitar og ho måla kvar ende i fine fargar. Slik laga ho byggeklossar så dei små barnevennene hennar skulle ha noko leike med når dei kom for å  besøke henne på den lille garden hennar.

Seinare var det nokon som ville at møbelsnekkaren skulle lage fleire klossar, slik at andre barn også kunne bygge fine slott. Og sidan det ikkje fans fleir slike stokkar i vasskanten, drog ho nokre hesjestaurar fram frå under låven og bruka desse som emner for dei nye klossane.

I gamle dagar tørka dei gras på hesjer for å lage høy som husdyra skulle ete om vinteren når bakken var dekt av sno. Hesjene blei laga av at hesjestauren blei slått ned i bakken med jamne mellomrom, og mellom staurane blei det trekt hesjetrådar som var laga av metall.

Stauren hadde bonden laga av seinvaksen gran eller furu, trær som anten sto under andre og støre trær eller på skrinn jord. På den måten blei stauren sterk mot råte og kunne brukast i mange, mange år. Faktisk er det mest uråd å telje  årringane på fleir av staurane, så til trass for dei granne dimensjonane kan mange av trea vere opp til 50 år.

Fyrst var treet altså eit tre. Så blei det til hesjestaur. Nå har det blitt til byggeklossar.

Når så klossane er saga opp i rett lengd (6cm), blir dei bløytlagde i klorvatn for å fjerne låvestøv og basiluskar. Deretter blir dei skrubba med børste, skylt i reint vatn og tørka/varmebehandla i eit par timar. Endane slipast så med sandpapir og målast med to strøk Sens-måling.

Tårnet er enden av stauren. Han blir ikkje behandla meir enn nødvendig og er slik han er. Gullmålinga er ikkje like barnevenleg som det Sens er, men eg syns slottet fortener gyldne spir. Om ein har born som er i alderen der alt hamnar i munnen heile tida kan det vere ein fordel å gjøyme tårnet til desse dagane er forbi.

Klosseposen er sydd på Bali av ung kvinne eg kjenner godt. Ho deler sine åtte glovarme og trange kvadratmetermed mannen sin og dei to små døtrane deira. Eg betalte henne 10 kr pr pose som utruleg nok er det dobbelte av marknadsverdien. Overskotet har blant anna gått til innkjøp av ein tohjulsykkel som den eldste dotra hennar. Den kom godt med då ho byrja på ein skule som låg lenger vekk frå barndomsheimen.

https://epla.no/handlaget/produkter/443181/

 

Shit pomfritt!

I dag har eg ikkje gått lenger en til postkassa. Det har ingen hensikt å prøve å gå lenger, for alt tydar på at eg befinn meg i ei snokule. Eit steg lenger og eg knekk nasen i forsøket på å gå ut av mi eiga verd. Lysande blå himmel og snofnugg som dalar sakte sakte. Og om eg kjem i skade for å riste på verdsbildet mitt, hvirvar snoen opp igjen og gjer alt kvitt ein stund før det legg seg prydeleg ned att.

Næh, eg finn på ting. Eg har vore på jobb i dag, i den idylliske byen som Munch hevda burde målast. Kva utløyste forresten denne påstanden? Var det eit skrikande behov for vedlikehald i Kragerø på fyrste delen av 1900-talet, eller kjente han nokon austeuropeerar som trong sommarjobb og ville skape eit behov for deira kompetanse? Samma det, byen er heilt etter mitt hjarta, eg vil nesten gå så langt som å kalle han perlen blant kystbyane.

Eg hasta meg gjennom morgonen her i 25/124. Plukka inn sundfrosne egg, la i ovnane, grov is ut av motorvarmaren, fann ut at det var best å sjekke temperaturen i kjellaren, og oppdaga at den låg på 0. Henta ned ein varmeomn som slo ut sikringane. Omrokkerte dei eg hadde og nedprioriterte lys i 2.etg. Måka fram vedstabelen og putta tre sekkar ved i bagasjeromet. Kjørte til Kragerø utan mat i magen, parkerte inne i parkeringstunellen til 15 kr timen for å vere sikker på at bilen klarte å starte att etter jobb. Gjekk med regla; to stikk i ryggen, blodet renner, hesten biter, kjøttet tyter, edderkoppen spinner nettet, egget knuses, slimet renner, fryser du? i hovudet og antok at ho må ha vore dikta på vinterens kaldaste dag, på ein gard som er meir innhaldsrik enn min, men like fult ein gard, for eg kjenner at ein del av elementa i henne. Fekk ei flaske vin av sjefen, betalte 100 kr for å få att bilen min, leverte vedsekkan og kjørte heim med ein vemmeleg kjensle i magen. Ikkje bare var den seiste kaffekoppen ein kaffekopp for mykje. Eg var også litt usikker på om eg hadde vatn endå.

Eg dreg ikkje opp etter meg etter å ha vore på do. Om ein plutseleg fryktar for å gå gjennom endå ein vinter utan vatn, då sløsar ein ikkje med det. Derimot hentar eg vasskanna og opna varmtvasskrana. Det renn bra, men det fossar ikkje slik som det kan gjere. Når vasskanna er full, fyller eg alle tomflasker og mugger og ventar på å høyre vasspumpa i kjellaren starte. Det renn ikkje like godt lenger, men framleis er det stille i kjellaren. Eg er kvalm av uro. 4,5 månad utan vatn i fjor var ei utfordring, men det gjekk relativt greit. Det var bare å instille seg etter forhalda. Men dyretalet mitt er mangedobla og inneheld også vasskrevjande fuglar. Å fylle dunkar hos vener for å dekke dette behovet er ingenting eg ser ljost på. Det er derfor ikkje ein lykkeleg stund då eg både ser og høyrer at krana byrjar å spytte blod, for så å hoste tørt og sidan dø.

Etter ein liten pause i programmet må eg ta ein tur i kjellaren for å sjå om det er noko eg over hode kan gjere sånn her og nå. Eg ser då at brytaren til pumpa har vippa over etter noko som kan bety at det nok ein gong gjekk med for mykje straum. Eg tør nesten ikkje tru at det kan vere så enkelt. Men eg vippar han jo tilbake til på. Og fryd og glede; pumpa startar umiddelbart!!! Takk og lov!

Når krisa er avblåst blir eg heilt vissen i kroppen. Men då gjenstår det bare å dra skøyteledningar til nyare kontaktar med 16 ampers vippesikring. Og la det sildre i kranene i natt.

Berte + Sofus = Sant

Berte og Sofus har noko på gang. Men kva som driv dei, og om dei har den same gleda av forhaldet, det er har ikkje eg svaret på. Eg veit ikke ein gong om Sofus er sosial, eller suicidal. Eller om bikkja mi er gal eller om ho er normal.

Sofus blei født på finstoga her hos oss for snart eit år sidan. På den tida var finstoga ikkje finstoge, snarare ein verkstad fylt med prosjekter, flis, måling og verktøy. Og eit lite kull med kaniner. I april flytta Sofus til Levang, og sidan då har dei to nytta ein kvar anledning til å bli betre kjent.

For kvar gong me dreg til Levang for å snekre og henge med familien som bur der ute, sitrar bikkja av forventning og opprømthet. Ho får så vidt helsa på dei som møter oss før ho byrjar å speide etter den lille grå fyren. Og det tek ikkje lang tid før han melder sin ankomst heller.

Så held dei på i timesvis. Begge to like besatte av den andre. Kanina hoppar forsiktig imot bikkja, og bikkja stivnar. Når kanina vender ryggen til og hoppar vekk, gjer bikkja eit utfall, men så fort kanina har hoppa utanfor rekkevidda til bikkja som står i band, snur han og listar seg tilbake. Om eg set bikkja inn i bilen sit kanina utanfor og ventar. Dersom bikkja snur ryggen til, eller om eg dreg henne etter meg mens ho motvillig går baklengs, med hovudet vendt mot kanina som fylgjer etter, er det kanina som jagar. Då tek han rennefart og flyg inn i breisida hennar i eit kamikazeinspirert angrep. Eller han sklitaklar bakbeina hennar. Eller hoppar rett inn i fleisen hennar og sparkar henne i snuten i det han vrir seg i lufta. Det hender han er relativt våt etter å ha vore i kjeften hennar ein rekke gonger. Men iom at bikkja mi ikkje er ein veldig kompetent jegar, har han komi frå det med livet i behold. Han er ikkje nevneverdig plaga mentalt heller. Når bikkja mi har teke liv er det etter voldsom leik med døden til følge. Det har ikkje vore overlagt drap. Det er vel derfor Sofus er i live endå. Harehjarta, det har han i allefall ikkje. Men at det er besynderleg, ja det syns eg.

Kaldt

Er det sprengkaldt når egga (som av hensynslause karriærehøner blir lagt der dei finn det for godt, og ikkje på ein stad det ville vere fornuftig å verpe eit egg som har potensiale til å bli eit barn) i fjoset sprekk? Det er i allefall kaldt når hånda di frys fast til dørklinga og du må inn i varmen på kjøkkenet for å ta på deg vottar for å gjere eit nytt forsøk. Det er kaldt når det varme vatnet som skvulpar ut av vasskanna og havnar på gangolvet har klaka før morgonstellet er over. Men hønene er ikkje inne i varmestoga, dei står og trykker på døra til fjoset, og masar og ventar på at eg skal lukke opp for dei. Sjølv har eg jo kledd meg ytterst anstendig, eg viser ikkje mykje hud i dag. Men hønene tøffar seg og går ut utan lue. Hensynet til kammen er viktigare enn bekymringa for øyreverk. Den verkar derimot totalt fraverande. Men panneband då? spør eg. Dei ååååhhhh’ar seg og himlar med augene. Så peikar dei seg mot hovudet og seier: Øyrene då, kor er øyrene?! Mogleg dette er overmot, men det får tida vise. Endane vurderte nok likevel å dra på sjeroksane i dag, men dei er så veldig glade i svømmeføttane sine. Dei nektar å ta dei av. Til dags dato har eg aldri sett dei med anna fottøy enn svømmeføttar. Eg syns det virkar upraktisk, men dei er av ein annan oppfatning. Jaja, dei er jo søte då. Og det er jo litt gøy at dei er så begeistra.

Det er altså veldig kaldt der ute, og etter eit varmt bad er endane raske til å gå inn å legge seg i halmen, med beina inn i den tette, tette fjørdrakta si, og nebbet godt inn under vingen. Hønene har heller ikkje bare vore ute, men også siti ein del på vagla si over varmelampene og tint tærne. Men så lenge vatnet under lampa har holdt seg flytande, og dyra får godt med mat går dette bra. Nokon egg er tapt, men bikkja skal jo også ete.